Giro d’Italia: Etappene du må få med deg

Disse etappene bør du få med deg i årets Giro d’Italia.

Tre brutale fjelletapper og en sexy, italiensk klassiker er blant etappene vår sykkelekspert mener du MÅ få med deg i årets Giro d’Italia.

Av Jarle Fredagsvik, Betssons sykkelekspert

Som sykkelentusiast og TV-seer trenger du en plan for å vite hvor du skal sette inn støtet under en Grand Tour. Den 15/5, 21/5, 24/5 og 28/5 er dagene du for all del ikke må love deg bort til vedlikehold av hytta eller grunnvask av campingvogna.

Den første av dem – etappe 9 – er satt av til crunch talks mellom sammenlagtfavorittene oppover en av de aller mest skremmende stigningene i Appeninnene.

Blockhaus-etappen er én av kun tre som er gitt fem av arrangøren selv, og en dag vi garantert får se en av rittets fremste klatrere passere målstreken først.

Videre utover tar vi en liten avstikker innom Torino, før sammendraget igjen skal konkluderes over Mortirolo, Passo Pordoi og mountain top-finish på Marmolada – den aller høyeste toppen i Dolomittene.

Heng med videre for alle detaljene!



Etappe 9: Isernia-Blockhaus, 191 kilometer

Den første blockbusteren i årets Giro d’Italia. Arrangøren har gitt den fem stjerner og utropt den til ”Tappone Appennino”, altså dronningetappen i fjellkjeden.

Med klatring omtrent ut fra startskuddet, forventer jeg meg høy kvalitet på bruddet denne dagen. Dette er en all out-økt på sykkelen med hviledag i Pescara dagen etter.

For sammenlagtrytterne er det den mest krevende bakketesten så langt i rittet. Ifølge Garibaldi – rittbibelen – starter den offisielle delen av klatringen, etter Roccamorice med 13 kilometer igjen til streken, men hele strekket opp fra Scafa er på godt over to mil.

Blockhaus har dukket opp under Giro d’Italia ved seks anledninger siden premieren tilbake i 1967. Den gangen sjokkerte da 21 år gamle Eddy Merckx med å kjøre fra alle sammenlagtfavorittene og ta sin første etappeseier i Grand Tour.

Alle etappevinnerne siden har naturlig nok vært gode klatrere. I 2017 kjørte Nairo Quintana fra Thibaut Pinot og Vincenzo Nibali opp her, med en rekke støt i de mest krevende partiene fire-fem kilometer unna toppen. De første tre kilometerne av bakken stiger over ni prosent i snitt – de siste sju, litt over sju prosent. Samlet for hele etappen venter rett over 5000 høydemeter. RCS Sport har valgt å sette sluttpunkt i 1665 meters høyde. Toppen av Blockhaus troner hele 2068 meter over havnivået, så rytterne skal ikke hele veien opp til toppen.

I 2009, da Franco Pellizotti triumferte for Liquigas, ble arrangøren nødt til å sløyfe fire kilometer av klatringen grunnet snøfall.

Blockhaus er generelt litt værutsatt, og kan minne litt om Mont Ventoux. I de lavereliggende delene er man mer skjermet av vegetasjon, før det åpner opp og blir mer vindutsatt høyere opp.

Uansett hva slags rittutvikling vi får her, så er det en dreven klatrer som vil krysse målstreken først. Dersom det munner ut i duell mellom gigantene i sammendraget, kan Mikel Landa, Hugh Carthy eller Simon Yates være gode shouts.


Bilde: Unsplash.com

Etappe 14, Santena-Torino, 147 kilometer

Dette tror jeg kommer til å bli en rasende festlig dag i Giro d’Italia. Etappen er kort og starter med 20 kilometer i rimelig flatt terreng. Deretter endrer etappen mot Torino fullstendig karakter, og ender trolig opp med konfrontasjoner som involverer sammenlagtfavorittene.

Ved Maddalena-parken inntar hovedfeltet en lokal runde (36,4 kilometer x 2) som byr både på klatringen opp til Superga og Colle della Maddalena. For de som fulgte med på årets Milano-Torino, ble vi snytt for hele Superga-festen, da Mark Cavendish overlistet Nacer Bouhanni og Alexander Kristoff i spurten.

I den tradisjonelle ruta – som inkluderer to repetisjoner av Superga (4,9 kilometer á 9,1 prosent) – har Primoz Roglic, Michael Woods, Thibaut Pinot og Miguel Ángel López sprutet champagne fra podiet.

Denne etappen vil altså trolig bli et durabelig oppgjør mellom klatresterke éndagsryttere og de store sammenlagtkanonene. En fordeling som har blitt flytende de siste årene fordi Tadej Pogacar og Primoz Roglic passer godt inn i begge kategorier, men samtidig er det noe av det aller mest underholdende sykkelsporten har å by på.

Den første kilometer opp mot Colle della Maddalena er en vegg med over 11 prosent i snitt (maks 20 prosent). Den flater ut nærmere toppen, men bærer rett ut i en teknisk utforkjøring som igjen byr på stigning opp til den siste innlagte spurten (Parco del Nobile). Deretter er det strake veien ned til mål på smale, tekniske veier. Dette kan absolutt være noe for Vincenzo Nibali, Pello Bilbao, Joao Almeida eller Richard Carapaz. Det er nesten synd at det ikke er flere stjerner fra Ardennene med på startstreken (Julian Alaphilippe; où es-tu?). Uansett: Spenn fast setebeltene, for dette blir høydramatisk!



Etappe 16: Saló-Aprica, 202 kilometer

Bak to forholdsvis anonyme stedsnavn skjuler dronningetappen i Alpene seg. Igjen er det egentlig klatring ut fra startstreken med Goletto di Cadino som første prøvelse. Toppen er på rundt 2000 meter, og er blant få høye topper i årets Giro d’Italia.

Det blir ikke bedre etter det – men verre. Mye verre. Mektige Mortirolo er en av de aller mest krevende klatringene på italiensk jord. Rytterne inntar stigningen fra Edolo, noe som byr på 17,2 kilometer med 6,7 prosent i snitt.

Det er 15. gang Mortirolo står på Giro d’Italia-menyen. Den mest krevende inngangen er utvilsomt fra Mazzo di Valtellina, der stigningsgraden nærmest konsekvent ligger og dunker over ti prosent. Forrige gang feltet kom inn fra Edolo var i 2019, da Giulio Ciccone vant både etappen og hentet hjem klatretrøya.

Passet vil for alltid være nært knyttet til avdøde Marco Pantani. ’Piraten’ vant fra den mest brutale siden i 1994. Den dag i dag står et minnesmerke igjen etter italieneren i en sving etter åtte av de 12,4 svært brutale kilometerne opp til toppen.

Fra toppen av Mortirolo ville det denne gangen være om lag syv mil igjen til målgang i Aprica, i bakkant av den siste klatringen opp Valico di Santa Cristina.

13,5 kilometer over 8 prosent i snitt. I en utgaven av giroen hvor korte etapper er malen, er etappe 16 kun et par kilometer unna å være den lengste i hele rittet. Det gjenstår seks, små kilometer fra toppen av Santa Cristina til målstreken. Denne etappen vil definitivt være avgjørende for sammendraget.

I 2019 ble Primoz Roglic hektet av i sammendraget på vei opp til Mortirolo, mens Vincenzo Nibali, Mikel Landa, Hugh Carthy og Richard Carapaz slo tilbake. Det hadde vært veldig stas med angrep fra Nibali over toppen av Mortirolo, men jeg holder en knapp på at Carapaz vil hente hjem denne i sitt forsøk på karrierens andre Giro d’Italia-triumf.


Bilde: Unsplash.com

Etappe 20, Belluno-Marmolada (Passo Fedaia)

Denne etappen ble sykkelfansen snytt for i fjor, da basketaket i Dolomittene ble amputert fra 212 kilometer og ned til 153.

Bakgrunnen var et fryktelig tungt værvarsel med både regn og snø, som og slo til – men da hadde man alt bestemt seg for å kutte Passo Pordoi og Fedaia fra den opprinnelige ruta. Dermed gjensto bare Passo Giau fra den opprinnelige 5-stjernes menyen.

Etappe 16 skulle være 2021-utgavens tappone (dronningetappe), men ebbet ut med at Egan Bernal kjørte fra alle opp til Giau, og passet på å ta av seg regnjakka og æret La Maglia rosa før han gikk solo over målstreken i Cortina d’Ampezzo.

Pordoi er denne utgavens Cima Coppi (det høyeste punktet 2239 meter over havet). Fra toppen er utsikten til Marmolada, Sassulungo, Sella, Catinaoccio og helt bort til Ampezzo helt magisk.

Deretter bærer det ned igjen Caprile før et siste push for klatrerne som ikke stoler på egne ferdigheter foran den avgjørende tempoetappen i Verona. Den 14 kilometer lange klatringen opp til Marmolada skjer trinnvis oppover. Det kommer et lite hvileskjær ved Malga Ciapelga der rytterne også skal passere en tunell. De siste seks kilometerne holder godt over 10 prosent i snitt, og omtrent midtveis skriker det i legghasene i det stigningsprosenten topper seg på 18.

Det er en real mountain top-finish som venter, en brutal klatretest for slitne bein som ved det punktet har nesten 3 300 kilometer i beina.

Kun 15 kilometer på temposykkelen gjenstår etter denne kraftanstrengelsen. Dersom det kun skiller sekunder mellom topplasseringene, vil det også være noe å få seg.

Men trolig er kampen om den rosa ledertrøya alt avgjort.