Mer av det samme fra United

Etter en skuffende åpningskamp av Man Utd, som endte med 1-2-tap hjemme mot Brighton, tar vi en nærmere titt på rødtryøyene fra Manchester.

Av Lars Sivertsen, Betssons fotballekspert

Følg Lars Sivertsen på Twitter



Ny manager, nye direktører, samme Manchester United

Resultater kan dekke over det meste i fotballen. Så i en annen tidslinje scorer kanskje Bruno Fernandes på den tidlige sjansen han fikk på Old Trafford på søndag, Manchester United cruiser inn til en grei hjemmeseier mot Brighton, og alle er fornøyde med starten på «Prosjekt ten Hag». Dette skjedde altså ikke, i stedet var Brighton klart best og scoret to mål i første omgang, før de så klarte å holde unna da United kom mer inn i kampen i andre omgang. Og uansett resultat og utfall, det var to ting med Manchester Uniteds startoppstilling i første serierunde som var ganske vanvittig.

Alt er relativt

Det er alltid en fare for å overdramatisere når store klubber opplever motgang. Manchester United-supportere omtaler gjerne en sesong som ender med 6. plass som en katastrofe, en skandale, og så videre. Derby County-supportere, for eksempel, vil kanskje ha begrenset sympati. Klubben deres fikk ikke signere nye spillere forrige sesong, måtte kaste inn masse juniorer, klarte likevel å ta mer enn nok poeng til å overleve i Championship men rykket ned på grunn av at de også fikk en poengstraff på -21 poeng. Det er en katastrofesesong. Så når Manchester United-fans klager sin arme nød er det nok av supportere fra andre lag som kun hører verdens minste fiolin i det fjerne.

Men likevel. Før sommeren kunne du spurt hvem som helst, enten det var en speider, en sportsdirektør, mannen i gata, små barn eller snille husdyr, om hva Manchester United måtte gjøre på overgangsmarkedet denne sommeren, og du ville fått stort sett det samme svaret: Man er nødt til å gjøre noe med den midtbanen. Men her er vi altså, første serierunde, og det er nok en gang «McFred» som skal redde verden på Manchester Uniteds midtbane.



Deja vu

Det er nå litt over tre år siden jeg startet podcasten PL-kvarteret, vi er oppe i 226 episoder, men om vi går helt tilbake til episode 10, tatt opp etter overgangsvinduet stengte den høsten, så sa jeg følgende: «Det er for meg helt utrolig at den fotballklubben som har tredje størst omsetning i verden nå går inn i en sesong med Marcus Rashford, Anthony Martial, og unge Mason Greenwood som de eneste spiss-alternativene. Det er helt vilt for meg at det er en situasjon de kan havne i». Siden den gang har ingen av Rashford og Martial gjort noe for å bevise at de er til å stole på som spiss, mens Mason Greenwood er ute av bildet og erstattet av en sur Ronaldo som vil vekk. United har forøvrig ikke verdens tredje høyeste omsetning lenger, de er nede på femteplass og vil fortsette å falle på den listen så lenge klubben drives slik den gjør nå.

Og om fraværet at forsterkninger i visse posisjoner gir grunn til bekymring, så er ikke identiteten til spillerne de legger seg etter helt betryggende heller. Lisandro Martinez, Tyrell Malacia og Christian Eriksen er helt sikkert spillere som kan hjelpe Manchester United. Det hadde garantert vært flott for Ten Hag å få inn Frenkie De Jong, en playmaker på midtbanen som kjenner de taktiske prinsippene hans. Men det er for meg et lite rødt flagg at det virker som om alle spillerne Manchester United har vært etter har enten spilt for Ajax, i Nederland eller med Erik ten Hag.


Manngard

I årevis var Manchester United en klubb som ble ledet av en sterk og genial manager, som styrte alt med jernhånd, og som vant det aller meste. Det er derfor forståelig at Uniteds eiere og ledere tror at det de må gjøre for å gjenskape den suksessen er bare å finne riktig trener, og så la han styre slik Sir Alex Ferguson gjorde. Men realiteten i moderne fotball er at spillere jevnt over blir værende i en klubb lenger enn hovedtreneren. Når man ansetter en hovedtrener håper man selvsagt at vedkommende vil bli en suksess og vil bli værende i mange år, men man skal være forsiktig med å legge opp langtidsstrategier etter hva man håper kommer til å skje. Normalen er at hovedtrenere ikke varer spesielt lenge. For Manchester United har årene etter Sir Alex Ferguson pensjonerte seg vært preget av et totalt fravær av en overordnet strategi eller visjon for hva laget skal være rent sportslig. De har ansatt en manngard av managere som alle har hatt totalt forskjellig syn på hvordan fotball skal spilles, og de har gitt disse managerne stor innflytelse over hva slags spillere som skal hentes. Resultatet er at Uniteds spillerstall blir et sinnrikt lappeteppe av spillere, hvorav mange er individuelt gode fotballspillere, men det er vanskelig å se hva slags fotball det egentlig er meningen at de skal spille sammen. Det har vært en stor del av Uniteds problem, og foreløpig virker det som om klubben mener løsningen er å ansette enda en ny manager og hente spillere han kjenner eller har jobbet med før.


Gamle sanger om igjen

Å gi hovedtrener Ten Hag spillerne han vil ha er vel og bra i teorien. Men dersom United kommer på 7. plass denne sesongen, spillerne er sure, fansen er i opprør og krever endring, og Ten Hag må avsettes. Hva skjer da? Da står klubben igjen med en ny klynge spillere som ble hentet til en manager som ikke er der lenger, og siden Manchester United er Manchester United vil de helt sikkert ansette en erstatter med en helt annen fotballfilosofi igjen. «Og sånn går no dagan».

På kort sikt må man være skeptisk til at Manchester United nok en gang har gått gjennom en sommer uten å fylle helt åpenbare hull i spillerstallen. På lang sikt må man være urolig for at klubben ikke virker å ha lært noe som helst av de siste ni årene. United kommer til å spille bedre denne sesongen enn de gjorde mot Brighton, de kommer til å score mål, vinne kamper og gi optimistiske supportere håp om bedring igjen. Men det er vanskelig å ha altfor mye tro på de sportslige fremtidsutsiktene til denne klubben så lenge ledelsen insisterer på å gjøre de samme feilene om og om igjen.



Følg Betsson i sosiale medier!

Scroll to top