Crystal Palace har noe på gang, skriver Lars Sivertsen.
Forvandling i sør-London
BIlde: TT
På under et år har Palace gått fra å være Premier Leagues kjedeligste lag til å være en klubb som har noe på gang.
Av Lars Sivertsen, Betssons ekspert på engelsk fotball
Følg Lars Sivertsen på Twitter
Crystal Palace er en snodig klubb. På noen måter er de en typisk bydelsklubb, med et stadion som er bakt inn i lokalmiljøet. Selhurst Park er omkranset av rekkehus i alle retninger, og har en dagligvarebutikk i det ene hjørnet. Fredag, neper og kjøttdeig til helgemiddagen. Lørdag, hjemmekamp i Premier League.
Palace hadde en slags storhetstid rundt 1990, da laget hadde Ian Wright på topp, kom til cupfinale og havnet på tredjeplass i det som noen år senere skulle bli verdens mest fulgte fotballiga. Men så gikk toget, og Palace var ikke ombord.
Opp og ned
Palace ble aldri helt med på lasset i årene der Premier League ble forvandlet av penger, satellitt-TV og glamour. De var med i Premier Leagues første sesong i 1992/1993, men rykket ned på målforskjell. De rykket opp sesongen etter, så rett ned igjen. I 1997 ble det igjen opprykk, igjen etterfulgt av et umiddelbart nedrykk. Og det samme skjedde igjen i 2004: Opprykk, og rett ned igjen. I 2010 var økonomien så dårlig at Palace ble satt under administrasjon, ble trukket 10 poeng og unngikk kun nedrykk til League One i siste serierunde. En gruppe lokale forretningsfolk tok over klubben, reddet økonomien, og i 2013 fikk laget karret seg til playoff-finalen der de slo Watford 1-0 etter ekstraomganger og sikret opprykk.
Poenget er at Crystal Palace er ikke en klubb som kan ta Premier League-statusen for gitt, og Roy Hodgson skal ha honnør for at han stabiliserte laget på nedre halvdel av tabellen. Etter åtte strake sesonger med Palace i Premier League er det lett å ta det for gitt at de hører hjemme der, men dette er det virkelig ingen automatikk i. Hodgson er selv er fra Croydon, Palace sitt nabolag. I løpet av en lang karriere på trenerbenken har Hodgson ledet 20 forskjellige klubb- og landslag, men det var kun ett lag han ledet i flere kamper enn Crystal Palace.
Kjedelig
Men selv om Hodgson altså gjorde en god jobb for Palace og klubben har mye å takke ham for, var det åpenbart forrige sesong at klubben var nødt til å gå i en annen retning. Med all respekt for Hodgson og den jobben han gjorde, så var det perioder der Palace sine kamper var kun marginalt bedre underholdning enn et regionalt mesterskap i malingstørke.
På Selhurst kan man altså ta helgehandelen på fredag og se Premier League på lørdag, men ideelt sett så bør fotballen være det mest spennende Selhurst-besøket av de to. Under Hodgson var dette ikke alltid tilfellet, litt avhengig av dagsformen til Wilfried Zaha og hva Sainsbury’s hadde på tilbud den uken.
Det er ikke nok for en fotballklubb å bare eksistere, selv ikke i Premier League. Noe må man jobbe mot, noe må man leve for. Man kan beundre den stramme organisasjonen i et Roy Hodgson-lag, men det finnes grenser for hvor lenge man kan kose seg med å se James McArthur og lignende figurer forsvare seg til en 14. plass.
Palace har en lojal og lidenskapelig supporterskare, men det bør aldri være slik for en fotballsupporter at ukens høydepunkt er å se Luka Milivojević rave rundt og tuppe folk i leggen. Gjentatte undersøkelser har vist at de som bor i Croydon er blant Englands mest ulykkelige borgere. Dette er ikke bare Scott Dann og Gary Cahills feil, men helt uskyldige var de ikke.
Hva er vi?
Så hva bør Palace være i stedet, dersom det ikke er nok å være et Roy Hodgson-lag som kveler livet ut av flest mulig kamper i løpet av en sesong slik at de ikke rykker ned? Vel, ord som «identitet» og «kultur» kastes mye rundt i øst og vest når vi snakker om fotballklubber, men det kan være nyttig å ha en slags overordnet tanke utover det å ha et vagt ønske om å skrape sammen elleve gode fotballspillere. Og for Crystal Palace burde svaret være enkelt: London, og spesielt Sør-London har utviklet seg til å bli en av regionene i Europa som får frem flest lovende fotballspillere.
Rent demografisk sett er dette fullstendig logisk. Det bor mye folk der, og det er en smeltedigel av folk fra forskjellige deler av verden – hvorav mange har en sterk fotballkultur. Det er også en del av verden der ikke alle har like mange muligheter og like gode utsikter i livet. Vi har lenge vært vant til at de røffe forstedene rundt Paris kverner ut toppspillere år ut og år inn, og vi finner veldig mange av de samme faktorene i Sør-London. Jadon Sancho, Tammy Abraham, Callum Hudson-Odoi, Joe Gomez og Aaron Wan-Bissaka er kjente eksempler, men du har også navn som Ademola Lookman, Reiss Nelson, Emile Smith-Rowe, Trevoh Chalobah, Eddie Nketiah, Eberechi Eze, Michael Olise, Ruben Loftus-Cheek og Ryan Sessegnon.
Det virker åpenbart at dette er noe Crystal Palace bør kunne utnytte.
Vei til A-laget
Alle store engelske fotballklubber bruker ressurser på talentutvikling, men Palace burde være ideelt posisjonert for å plukke opp den neste bølgen talenter fra ballbingene i Sør-London. Rent geografisk ligger de godt til, men det bør også være lettere for Palace å gi spillere muligheter på A-laget. Chelsea, Arsenal og Tottenham kan kaste så mye penger etter akademiene sine som de bare vil, men det ekstreme resultatpresset de klubbene og trenerne deres lever under vil alltid være en utfordring. Chelsea hadde ikke noe valg forrige sesong og Arsenal har gjort et bevisst forsøk på å satse ungt under Arteta, men man mistenker at når vi beveger oss ut av pandemien og fotballøkonomien stabiliserer seg så vil ting gå mer tilbake til hvordan de var.
Ledelsen i Crystal Palace tenker tydeligvis også i disse baner. Roy Hodgson ga seg etter forrige sesong, og Palace lot en rekke etablerte A-lagsspillere forlate klubben da kontraktene deres gikk ut forrige sommer. Og da de styrket stallen i fjor sommer ble det hovedsaklig satset ungt: Den 21 år gamle Chelsea-stopperen Marc Guéhi hadde imponert på lån hos Swansea i fjor, så Palace skal ha betalt 18 millioner pund for ham. Guéhi ble født i Elfenbenskysten, men vokste opp i London. Palace hentet også den 19 år gamle teknikeren Michael Olise fra Reading for åtte millioner pund. Olise har U-landskamper for Frankrike, men vokste opp i London. I tillegg hentet de Conor Gallagher, som vokste opp i Surrey like sør for London, på lån fra Chelsea.
Risikabel ansettelse
For å lede den stadig mer ungdommelige Palace-troppen ansatte klubben Patrick Vieira, noe som virket risikabelt. Vieira var en vanvittig spiller i sin tid og kan være et godt forbilde for ungguttene på den måten, men som hovedtrener etterlot han seg et litt blandet ettermæle både i New York City FC og Nice.
Å satse ungt høres alltid bra ut i teorien. Men når rutinerte Roy Hodgson og hans kjedelige, men pålitelige metodikk erstattes av en nokså urutinert trener og nokså urutinerte spillere, da er det er jo veldig mye som kan gå galt. Fasiten etter 29 serierunder er en foreløpig 12. plass, og selv om det kanskje ikke høres veldig spennende ut, så har det skjedd ting på banen som faktisk har vært spennende.
Leiesoldaten Conor Gallagher har vært en av sesongens kometer i Premier League. Faktisk har han nesten spilt litt for bra – fordi det er vanskelig å se for seg hvordan Palace skal kunne beholde ham når låneavtalen hans går ut til sommeren. Å betale 18 millioner pund for en 21 år gammel midtstopper som kun har én god sesong i Championship å vise til er risikabelt for en klubb som Palace, men Marc Guéhi har sett ut som en ypperlig investering så langt. Han ble nettopp tatt ut på det engelske landslaget.
Det samme ble Palace sitt 22 år gamle akademiprodukt Tyrick Mitchell. Michael Olise har gradvis fått mer og mer spilletid, og ser ut som om han kan bli en veldig artig spiller å følge med på. Og i de siste ukene har Eberechi Eze begynt å ligne på seg selv igjen, etter å ha vært ute i lang tid med en stygg akillesskade.
I likhet med Olise så var Eze kanskje den mest underholdene spilleren å se på i Championship før han ble hentet til Palace. Dersom Palace kan få Eze tilbake i toppform, kan gi Olise tid til å venne seg til Premier League og kanskje kan ha en frisk og motivert Wilfried Zaha til å vise vei, da har Palace plutselig en kjempeartig løperrekke fremover på banen.
Blir lagt merke til
Og dette er noe som vil bli lagt merke til. Inntrykket man har er at unge spillere og rådgiverne deres er mer og mer opptatt av å planlegge karrierene deres på en god måte. Det er mer opptatt enn før av at spillerne skal gå et sted der de har realistiske muligheter til å få sjanser på A-laget.
Når en klubb som Palace viser at de våger å gi tillit til yngre spillere, så er det altså noe som blir lagt merke til. Og det er noe som kan gi Palace et konkurransefortrinn når den neste Jadon Sancho, nedsnødd av tilbud, skal velge klubb. Crystal Palace kan aldri bli den største og mest glamorøse klubben i London, men de kan bli et samlingssted for den neste generasjonen av ballbingetalenter fra hovedstaden.
På kort sikt er laget allerede mange hakk mer spennende å se på enn de var i fjor, og man har klart å manøvrere seg gjennom en sesong full av fallgruver på en stødig måte. Det er all grunn til å se lyst på fremtiden for Crystal Palace akkurat nå. At Palace kan gjøre Croydon mer levelig for lokalbefolkningen er kanskje mye å be om, men de har i det minste tatt noen store steg i riktig retning.
Følg Betsson i sosiale medier!
