Sykkelekspert Jarle Fredagsvik har tatt en nærmere titt på de norske medaljehåpene i sykkel-VM.
Her er de største, norske medaljehåpene i sykkel-VM
Kristoff er VM-garantisten, men er ikke vårt aller største håp i sykkel-VM i Australia. Natt til mandag starter VM i Wollongong med eliteklassens tempo for både menn og kvinner. Og skal du få med deg den, er du nødt til å snu døgnet. TV-sendingen starter ubarmhjertig nok klokka 01:25, og tar deg helt ut til morgenkvisten.
Av Jarle Fredagsvik, Betssons sykkelekspert
Følg Jarle Fredagsvik på Twitter
Det er Tobias Foss og Andreas Leknessund som skal i aksjon. To habile temporyttere, men heller ikke to som vanligvis henger seg på den ytterste verdenseliten. Filippo Ganna er den opplagte favoritten, foran blant andre Remco Evenepoel, Tadej Pogacar og Stefan Küng. Wout van Aert har vent fokus rett mot fellesstarten.
Her forventer jeg ingen norsk medalje. Foss er nok vårt største håp etter to topp 10-plasseringer på tempo tidligere i år.
Gullkandidat på sitt beste
Vår første, opplagte medaljesjanse – atpåtil en gull-mulighet – dukker først opp natt til tirsdag, norsk tid.
Da skal nemlig den 191 centimeter lange kraftpakka fra Mandal, Søren Wærenskjold, bryne seg på verdenseliten på temposykkelen. 22-åringen er inne i sitt siste år innenfor U23-klassen. Inngangen til årets sesong ble gjort vanskelig av kyssesyke.
Denne våren var det også en hel rekke ritt han enten ikke fikk startet eller endte opp uten å fullføre fordi kroppen ikke helt spilte på lag. I fjor tok han sølvet i Trento bak Johan Price-Pejtersen som nå er del av proffenes rekker. Dansken ble også verdensmester i Belgia, der også Luke Plapp og Florian Vermeersch presset seg inn foran nordmannen. Ingen av de stiller i U23-klassen lenger, selv om Plapp fint kunne ha jaktet gull på hjemmebane i en alder av bare 21 år.
I Trento var Wærenskjold noen små sekunder foran tyske Michel Hessmann over 22,4 kilometer mens avstanden mellom dem var større over tre mil i Leuven. I Wollongong er det 28,8 kilometer som venter, og en løype som har Dumfries Avenue (2 x 0,7 km á 6,7 prosent) som den største utfordringen underveis.
Jeg har absolutt Wærenskjold blant toppkandidatene mine i en slik løype. Han ble slått av Foss med rundt minuttet i NM og leverte solid i starten av årets Tour de l’Avenir. Likevel er det en sesong som ikke har gått helt på skinner for nordmannen.
Hessmann endte opp på podiet i l’Avenir og fronter et meget solid tysk mannskap inn mot mesterskapet. Belgia ankommer med europamester Alec Segaert og Lennart van Eetvelt – mens Mick Van Dijke (Nederland), Fran Miholjevic (Kroatia), Eddy Le Huitouze (Frankrike) og Lorenzo Milesi (Italia) alle kan utfordre for medaljene.
Segaert er førsteårs i U23-klassen, og et helt spesielt talent. Hessmann har hatt en imponerende sesong og er god nok for medalje. Fra Uno-X-leiren meldes det om strålende tempoform hos Wærenskjold. Derfor både håper og tror jeg at alder, rutine og rå kraft blir avgjørende på en distanse tett opp mot tre mil – og at han får valøren på medaljen han har jaktet så intenst på de siste to sesongene. Helt siden NM i Levanger har det vært ett fokus: VM-gull på tempo i Wollongong!
Wærenskjold igjen?
Norge stiller kun med fire ryttere i U23-fellesstarten etter at Stian Fredheim pådro seg hjernerystelse og tåbrudd i sin siste konkurranse før avreise.
Wærenskjold skal i aksjon på nytt, sammen med Per Strand Hagenes, Tord Gudmestad og Embret Svestad-Bårdseng.
Det norske laget ser best rustet ut for en spurt, og da spørs det litt hva slags strategi konkurrentene finner det for godt å legge den aktuelle dagen. På papiret stiller kanskje først og fremst Nederland med et fryktinngytende lag: Axel van der Tuuk, brødrene Mick og Tim van Dijke og i tillegg to spurtraske karer i Olav Kooij og Casper van Uden.
Ser man på løypa i Wollongong er det verdt å merke seg at rendyrkede klatrere som Johannes Staune-Mittet, Lenny Martinez, Loe van Belle, Cian Uijtdebroeks og Davide Piganzoli holder seg hjemme.
Den pendelen svinger da også den andre veien, og tror denne løypa er for tøff for en rytter som Olav Kooij. Jeg tror også det er litt touch and go om den passer det norske laget. Jeg anser igjen Wærenskjold for å være vårt sterkeste kort, men dersom det blir hardkjør i regi av Nederland, Danmark, Frankrike, Belgia og Tyskland, skal jeg ikke for sikkert si at han henger med hele veien inn.
En åpenbar plan B vil være Strand Hagenes, fjorårets juniorverdensmester. Så skal vi også huske på at han debuterer i U23-selskapet denne sesongen og at man derfor ikke skal ha altfor høye forventninger. På den annen side: Det samme gjelder for franske Romain Gregoire, som regnes i favorittsjiktet i den samme løypa.
En norsk medalje vil jeg uansett regne for en bonus i det selskapet her.
VM-garantisten Kristoff
Arrangøren i Australia har vært smarte. De har valgt ut en løype til elitefellesstaten som først og fremst har skremt bort spurterne.
Foruten hjemmehåpet Caleb Ewan (som ble vraket) har også Dylan Groenewegen, Sam Bennett, Fabio Jakobsen, Jasper Philipsen og Mads Pedersen meldt pass – av litt forskjellige årsaker.
Rundløypa er stukket slik at den kommer til å ivareta dramaturgien fra Milano-Sanremo, der angrepene myldrer over ryggen av Poggio, avløses av den dramatiske utforkjøringen – før det hele avgjøres nede på flatene inn mot vakre Via Roma.
I en slik setting hadde jo Caleb Ewan vært en strålende kandidat, så vi må nok gjøre regning for at rittet blir enda hardere enn som så. Ser man nærmere på uttaket til vertskapet er Michael Matthews det foretrukne våpenet, flankert av Heinrich Haussler, Ben O’Connor, Luke Durbridge, Nick Schultz, Simon Clarke, Jai Hindley og Luke Plapp.
Det uttaket forteller meg at Australia planlegger å gjøre dette hardt!
Når det gjelder det norske laget blir vi fremdeles å regne som en liten underdog i denne sammenhengen. Vi har seks ryttere på start. Et mannskap som skal tåle en småkupert løype godt, men som likevel er nødt til å lene seg litt på de store nasjonenes strategi når det hele skal avgjøres.
Vårt største medaljehåp ligger i at vi ender opp med en spurt i en liten gruppe med Alexander Kristoff. Så hvilke andre nasjoner ønsker seg et slikt scenario, og hvordan sørger man best for at sliteren fra Stavanger havner mest mulig fresh inn mot avslutningen?
Problemet vårt, eller – alles problem, egentlig, er at det har vokst fram et par typer med ferdigheter som går utenpå de aller fleste andre i hovedfeltet. Jeg tenker på Wout van Aert, Mathieu van der Poel og Tadej Pogacar.
Ingen av dem har vist seg å være uslåelige, men de er så talentfulle og så offensive at de evner å sette seg i posisjoner der medaljene oftere er innom rekkevidde en motsatt utfall. Det er lett å se for seg en scenario der Pogacar angriper inne på sisterunden, og kun en håndfull ryttere klarer å klamre seg til bakhjulet hans.
Dette vil spille ballen over på Norges, og andre lag som havner i bakleksas halvdel. Kristoff er ikke rå nok til å følge et slikt rykk, så da blir spørsmålet: Hvordan skal de andre nasjonene klare å samle det hele igjen før man kjenner havbrisen fra det tasmanske havet nede på flata, og det er tid for dele ut edelt metall?
Det er ikke en helt enkel oppgave å få til det der, og jeg har en følelse av at rundløypa i Wollongong ender opp med å bli hakket for hard for Alexander Kristoff.
Det kunne dog ha vært enda verre. For det første hadde arrangøren muligheten til å lage en mye mer krevende løype i denne delen av Australia. For det andre er det etter hvert ganske mange forfall på startlistene til VM. Det skyldes både økonomisk vanskelige tider, og at profflagene i stedet fokuserer på å redde plassen sin i WorldTour.
Spania er dermed blant nasjonene som inntar mesterskapet med et C-lag. Hadde de kommet i full styrke med Juan Ayuso, Alejandro Valverde, Luis Léon Sanchez, Carlos Rodriguez, Pello Bilbao og Jesus Herrada, kunne det bidratt til å flytte medaljene enda lengre utenfor Kristoffs rekkevidde.
En foreløpig ukjent faktor er hvordan Frankrike spiller dette. De la en ambisiøs plan i fjor for å tvinge Belgia og Nederland tidlig til pumpene, og lyktes godt med det. Hvordan de spiller opp Christophe Laporte og Julian Alaphilippe denne gangen, skal bli interessant å se.
Det norske håpet lever selvsagt rundt Alex hele veien inn til målstreken. Husk bare at også Stavanger-mannen har en limit for hvor mye bank han tåler.
I mitt hode blir dette avgjort mellom de som henger med i tet over toppen av Mount Pleasant for aller siste gang. I den gruppa tror jeg van Aert, van der Poel og Pogacar henger med. Så får vi se om de får selskap av Matthews, Laporte eller Kristoff i tillegg.
PS 1: Vi stiller også lag i fellesstarten for kvinner elite. Her gjelder dog det samme problemet som tidligere, at nasjoner som Nederland og Italia dominerer disse rittene såpass kraftig at det mer skal et mirakel til for at andre blander seg inn i medaljekampen. Jeg tror ikke Katrine Aalerud, Ingvild Gåskjenn, Anne Dorthe Ysland, Marthe Berg Edseth og Mari Hole Mohr blander seg inn helt der oppe.
PS 2: Det finnes selvsagt yngre utøvere som er aktuelle, men fokuserer i denne artikkelen på de over 18 år.
