Lars Sivertsen vurderer tiden før, under og etter Abramovitsj.
Lars Sivertsen vurderer tiden før, under og etter Abramovitsj.
Bilde: TT
Roman Abramovitsj endret landskapet i toppen av engelsk fotball. Men hva slags klubb etterlater han seg når han nå selger Chelsea?
Av Lars Sivertsen, Betssons ekspert på engelsk fotball
Følg Lars Sivertsen på Twitter
Chelseas eier, Roman Abramovitsj, har bestemt seg for å selge klubben. Som følge av Russlands invasjon av Ukraina har flere oligarker med forbindelser til Vladimir Putin blitt utsatt for sanksjoner av både EU og USA, og selv om Storbritannia så langt har somlet med å ta lignende grep så er det mulig at dette kan ende opp med å gå ut over Abramovitsj og Chelsea.
Abramovitsj hevder selv at han ønsker å selge fordi det er det i klubbens beste interesser og at han ikke er interessert i penger. Dette går dårlig overens med rapporter fra troverdige medier om at han håper å få solgt Chelsea for så mye som 3 milliarder pund, men konklusjonen er den samme uansett hvem man velger å tro her: Chelsea Football Club er i ferd med å få seg ny eier.
Det er få eiere som har satt sitt preg på nyere engelsk fotballhistorie som Roman Abramovitsj. Landskapet i toppen av engelsk fotball endret seg nesten umiddelbart etter at han kjøpte Chelsea, fordi hans rikdom og vilje til å finansiere klubben gjorde at Chelsea i praksis kunne kjøpe seg opp i toppen.
I det første året Abramovitsj eide klubben, brukte Chelsea rundt 150 millioner pund netto på spillere. Sesongen etter endte de i minus med omtrent den samme summen på overgangsmarkedet. Å gå 300 millioner pund i minus på overgangsmarkedet over kun to sesonger ville vært ekstraordinært i dagens marked, men for 20 år siden var det uhørt og ekstremt. Ingen klubb hadde gjort noe lignende før.
Mange vil nå hevde at Roman Abramovitsj sitt inntog i Chelsea og hans investeringer i klubben åpnet døren for andre utenlandske investorer i europeisk klubbfotball, og at uten Abramovitsj sitt Chelsea ville vi ikke fått Abu Dhabis Manchester City, Qatars Paris Saint-Germain og Saudi-Arabias Newcastle United. Det er mulig, men samtidig var Roman Abramovitsj også en logisk videreføring av det som lenge hadde vært den vanligste eierskapsmodellen i engelsk fotball.
Engelske fotballklubber hadde i lang tid vært eid av lokale storkarer. Noen av dem var generøse og villige til å bruke penger på laget, andre hadde mer suspekte motiver og forsøkte å melke penger ut av fotballklubben. Noen var fotballgale og så klubbeierskap som en dyr, men givende hobby, andre så nytteverdi i den statusen det ga å eie den lokale fotballklubben. Men på 1990- og 2000-tallet skjedde det store endringer i verden. Internett, satellitt-TV og andre massemedier gjorde verden mindre, og den engelske toppdivisjonen gikk fra å være en lokal og nasjonal fotballturnering til å bli en global merkevare.
Roman Abramovitsj var kanskje en av de første som åpnet døren, men når engelsk fotball gradvis endret seg fra å være lokal til global, så lå det vel også i kortene at de lokale storkarene ville bli erstattet av globale storkarer.
Før Roman Abramovitsj kjøpte Chelsea var klubben en ambisiøs middelhavsfarer som av og til hadde gode spillere, av og til spilte god fotball, av og til gjorde det skarpt i en cup her og der, men som sjelden levde opp til ambisjonene de selv hadde. Å trekke sammenligninger mellom Chelsea før Abramovitsj og Tottenham er kanskje litt simplistisk, men helt feil er det heller ikke.
I årene før Abramovitsj kjøpte klubben, rundt årtusenskiftet, hadde Chelsea vist ambisjoner og brukt en del penger de bare så vidt hadde. I de syv sesongene før Abramovitsj tok over endte Chelsea aldri lavere enn 6. plass i Premier League, og da de vant FA-cupen i 2000 var det med et lag som hadde spillere som Gianfranco Zola, George Weah, Gus Poyet, Marcel Desailly og Didier Deschamps. Kanskje, i en alternativ virkelighet, hadde Chelsea uansett klart å etablere seg som et av topplagene i Premier League etter årtusenskiftet. Men det er uansett vanskelig å skille suksessen som fulgte fra pengene til Abramovitsj.
Etter å ha brukt enorme summer på å kjøpe laget opp i toppen i de første par sesongene under Abramovitsj sitt eierskap, så var planen til Chelsea at klubben gravis skulle bli bærekraftig. I 2008 kunne daværende daglig leder i Chelsea, Peter Kenyon, orientere pressen om at Chelsea snart ville være en selvfinansierende geskjeft:
«På lang sikt var planen her alltid at vi måtte være lønnsomme og ikke drive med tap», sa Kenyon. «Når det gjelder å gå i null, så tror jeg det kommer til å skje i 2010-2011». Kenyon la til at «Roman er like forpliktet og like lidenskapelig som han alltid har vært, men han er også en veldig skarp forretningsmann. Det er derfor han har hatt nok penger til å skyte inn 600 millioner pund i klubben. Vi gjør det som er riktig og forsvarlig for å sørge for at Chelsea er i best mulig posisjon».
Men for alle Peter Kenyons drømmer og ambisjoner fortsatte Chelsea å være avhengige av penger fra eieren i mange år fremover. Fotballfinansbloggeren Kieron O’Connor, også kjent som Swissramble på Twitter, har gått gjennom Chelseas publiserte regnskaper og kommet frem til at mellom 2004 og 2021 bidro Roman Abramovitsj med totalt 1.4 milliarder pund til Chelsea. Dette gir et snitt på 75 millioner pund med Abramovitsj-penger per sesong. En stor del av denne finansieringen kom i starten, da Abramovitsj bidro med 442 millioner pund til Chelsea de tre første sesongene. Men Kenyons drøm om at Chelsea kunne bli selvfinansierende ble det aldri noe av: I kun to av 18 sesonger etter at Abramovich kjøpte klubben har Chelsea klart seg uten økonomisk hjelp fra eieren.
Et poeng som er verdt å ta opp, er at noe av dette til en viss grad har vært selvforskyldt av Abramovitsj. Under hans eierskap har klubben vært beinharde på at kun suksess er godt nok, og de har sparket flere managere enn de fleste. Å sparke managere er dyrt, både fordi managere og trenerstaben deres må kjøpes ut av kontraktene sine og fordi hyppige managerskifter ofte fører til store utskiftninger i spillerstallen.
Siden Abramovitsj aldri snakker til media og Chelsea lekker mindre enn andre toppklubber, så er det begrenset hva vi egentlig vet om avgjørelser som har blitt tatt og hvorfor Chelsea har hatt spesielt dårlig tålmodighet med managerne sine. Men det er ikke urimelig å spekulere i at dette kommer fra Abramovitsj. Paradokset her er at det var Abramovitsj selv som klaget på at laget hans manglet en tydelig identitet. Ifølge Carlo Ancelottis selvbiografi skal Abramovitsj ha sagt til ham da de diskuterte Chelsea-jobben at han mente klubben manglet en tydelig identitet på banen, men dette er vanskelig å utvikle når man sparker treneren annethvert år.
Vi vet enda ikke hvem som ender opp med å kjøpe Chelsea, men det er stor sannsynlighet for at klubbens neste eiere ikke vil være fornøyde med å tape nesten en milliard kroner i året på å eie en fotballklubb. Fordi det er, kort fortalt, ikke alt for mange mennesker i verden som er villige til å dekke slike underskudd. Og dersom Chelsea må betale for sin egen virksomhet vil man være nødt til å gjøre noen endringer i måten klubben opererer på. Samtidig finnes det også gode nyheter.
De gode nyhetene er at Chelsea er en Champions League-klubb med en sterk og verdifull spillerstall. De har et akademi der det jobbes eksepsjonelt godt, og faktisk kan det hende at mindre penger til store spillerkjøp kan ha et positivt utslag – fordi det kan bety at flere spillere fra akademiet får mulighetene de fortjener på A-laget.
Chelsea er også eksepsjonelt flinke til å tjene penger på spillersalg. Dels fordi de kan selge spillere de ikke får brukt fra det dette produktive akademiet – og dels fordi de er flinke til å hente unge spillere og så låne dem ut noen sesonger, før de så selger dem videre. Ofte med et heftig overskudd. De siste 10 årene har Chelsea, ifølge Kieron O’Connor, tjent 611 millioner pund på spillersalg, klart mest i Premier League. De nærmeste utfordrerne, Arsenal, Liverpool og Tottenham, har tjent henholdsvis 361, 355 og 346 millioner.
Det er ingen grunn til at Chelsea med nye eiere ikke skal kunne fortsette å utvikle spillere på akademiet, og fortsette å hente unge spillere som kan selges videre med profitt. De dårlige nyhetene er at til tross for disse inntektene så har de altså tapt ganske store summer, som Roman Abramovitsj har vært nødt til å dekke. Og Chelseas muligheter for å øke inntektene sine virker i utgangspunktet å være svært begrensede: De er allerede stort sett fast inventar i Champions League og er derfor en av de fire Premier League-klubbene som henter inn viktige ekstrainntekter fra UEFA hvert år.
Før pandemien hadde Chelsea de tredje største kommersielle inntektene i Premier League, kun bak seddelpressen Manchester United og Manchester City med sine svært gunstige Abu Dhabi-avtaler. Før pandemi og restriksjoner på tilskuere var Chelsea den klubben i Premier League som hadde femte størst «matchday revenues», altså inntekter fra billetter og slikt. Med plass til like over 41 000 tilskuere er Stamford Bridge i minste laget til å være hjemmebanen til en av Europas toppklubber. Men Chelseas hjemmebane har en gravplass på én side og en toglinje på den andre, så eventuelle påbygg ville blitt vanskelige og koste ekstremt mye penger.
Og apropos ting som koster ekstremt mye penger: Bare tanken på å prøve å bygge et nytt stadion i den delen av London der Chelsea hører hjemme er nok til å gi enhver ansvarlig regnskapsfører angst, høyt blodtrykk og alvorlige søvnproblemer.
Så dette er Chelsea etter Abramovitsj: En etablert del av Europas fotballelite, en klubb med et imponerende akademi, en klubb som har lang erfaring med å hente unge spillere som kan selges videre med overskudd. Det er ikke noe dårlig utgangspunkt, og for en smart eier bør det være mulig å fortsatt drive Chelsea som et ambisiøst topplag.
Samtidig har Chelsea vært avhengig av penger fra Roman Abramovitsj nesten hver eneste sesong siden han kjøpte klubben, og det er vanskelig å se en åpenbar måte å øke klubbens inntekter på. Dersom Chelsea kjøpes av eiere som helst ikke vil tape mange hundre millioner kroner i året på å eie klubben, så vil de mest sannsynlig bli nødt til å drive smartere enn de har gjort de siste 20 årene.
I tillegg er det lett å se for seg at et Chelsea som tenker litt mer langsiktig, som ikke sparker treneren fullt så ofte, og som kanskje lar flere av spillerne fra det imponerende akademiet få prøve seg på A-laget. På den måten bør de fortsatt kunne blande seg inn i toppen, uten å bruke fullt så mye penger som de har gjort de to siste tiårene.
Abramovich kjøpte Chelsea opp i toppen, og selv om klubben fortsatte å være avhengig av ham de siste 20 årene så har de et brukbart utgangspunkt for å kunne kjempe i toppen også under nye eiere. Men de vil ikke ha råd til å gjøre like mange feil som de kan gjøre når klubben vet at pappa Abramovitsj tar regningen til slutt uansett hva som skjer.
Følg Betsson i sosiale medier!
BML Group Ltd is licensed and regulated by Malta Gaming Authority under license MGA/CRP/108/2004 issued on 1 August 2018.