Jarle Fredagsvik gir sin vurdering av forhåndsfavorittene i Flandern rundt.
Hvem blir den nye kongen av Flandern?
Bilde: TT
Sykdom og formsvikt gjør søndagens monument vanskelig å spå, skriver vår sykkelekspert i forkant av Flandern rundt.
Av Jarle Fredagsvik, Betssons sykkelekspert
Følg Jarle Fredagsvik på Twitter
De Ronde. Den aller helligste søndagen i Flandern. Festdagen der man feirer seg selv og et ruralt område som i dag er hovedpulsåren i det moderne Belgia.
Man draperer seg inn i det gule og sorte flamske flagget, og setter strategien ut i livet for hvordan man skal få se sine største helter flest ganger flest mulig i løpet av én og samme dag.
Jeg var selv ut i løypene denne uka, eller ute på bondeveiene – for det er jo det det faktisk er, og det er et mylder uten like. I de respektive klassikerne brukes gjerne de samme bakkene, og så er hele forskjellen om man tar til høyre eller venstre i neste kryss på jakt etter neste hellingen.
På søndag skulle vi igjen få se drømmeduellen mellom sykkelsportens to største klassikerstjerner: Wout van Aert og Mathieu van der Poel. Hjemmepublikummet våknet opp til selve marerittet tidligere i uka da Jumbo-Visma kommuniserte ut at 27-åringen fra Herentals er blitt syk.
Sykdommen har herjet hovedfeltet de siste ukene. Fredag ble det også kjent at Israel Premier Tech trekker hele laget fra Flandern rundt.
Den største favoritten
Van Aert var min klare favoritt foran søndagens sykkelfest. Rundt ham er det bygd et lag som har dominert klassikerne så langt.
Uten ham står de tilbake med Tiesj Benoot, Christophe Laporte og Nathan Van Hooydonck. Det er fortsatt tre ryttere som er gode nok til å sette sitt preg på finalen, og kanskje kan én av dem vinne, men det største offensive våpenet ligger nå trolig under dyna hjemme i Herentals og hutrer.
Skulle van Aert på mirakuløst vis riste av seg sykdommen, vil spørsmålstegnene henge ved. Hvor mye er han egentlig satt tilbake?
Noe ufortjent har han pådratt seg et stempel som en ”toer” etter VM-sølv i 2020, OL-sølv i 2021 og VM-sølv på tempo, samt 11.plass under VM på hjemmebane i Leuven i fjor høst. I år skulle han endelig vinne Flandern rundt – og nå får han trolig ikke sjansen.
Sirkus van der Poel
Forfallet øker forventningene til Mathieu van der Poel betraktelig. Alpecin-Fenix-rytteren er god nok til å vinne sykkelritt på flere forskjellige måter, og angrepsvillig nok til fremdeles å sjokkere kollegene i feltet.
Også den tidligere Flandern rundt-vinneren har fått et solid kollektiv rundt seg i kraft av Michael Gogl, Julien Vermote, Silvan Dillier og Dries De Bondt.
Man kan diskutere hvorvidt han trenger et lag rundt seg. Van der Poel er et omreisende one-man-show, men på vei mot finalen er det viktig også for ham å spare mest mulig krefter.
Det er anledning til å stille spørsmålstegn rundt utholdenheten til sykkelgeniet. Han avbrøt cyclocross-sesongen i slutten av desember på grunn av en ryggskade, og møtte ikke opp igjen med startnummer på ryggen før under Milano-Sanremo.
Utrolig nok dro han til med 3. plass i comebacket. I forrige uke tok han seieren på dag fem av Coppi e Bartali etter å ha vunnet massespurten – etter å ha angrepet med syv mil igjen, tatt igjen bruddet – og så blitt hentet.
Han gjør rett og slett ting svært, svært få andre ryttere er i stand til å gjøre.
Denne uka så jeg ham vinne Dwars door Vlaanderen. En oppvarming til Flandern rundt, men likevel med godt startfelt. Han tronet igjen øverst på seierspallen, men uttalte etterpå at han ikke hadde vært feltets sterkeste mann. Det er fremdeles en vesensforskjell på 180 og 272,5 kilometer.
Selv om van der Poel nå må nevnes som den største favoritten, er jeg ikke helt overbevist at han står distansen hele veien inn.
Kollektivet som raknet
Uten Van Aert som spydspiss for Jumbo-Visma, og med et vaklende klassikerimperium i Quick Step, er Flandern rundt et langt mer åpent ritt enn vi hadde trodd det skulle være.
Kollektivet til Patrick Lefevere har rett og slett raknet litt, mens konkurrentene har bygd seg sterkere.
Det startet med at Tim Declercq ble diagnostisert med hjerteposebetennelse. Evighetsmaskinen er en ofte undervurdert brikke i Quick Step-laget, men nå har savnet blitt tydelig for en hel verden. Brosteinskrigeren var tilbake under Dwars door Vlaanderen og høstet mest applaus av samtlige over toppen av Côte de Trieu.
Julian Alaphilippe har valgt å stå over brosteinsfesten på vei inn mot de mer kuperte Ardennene. En kostbar prioritering akkurat nå.
Legg til at Zdenek Stybar og Stijn Steels virker å være et godt stykke unna toppslag og at Florian Sénèchal er mer nede i asfalten enn på sykkelen, og man har fjernet en maktfaktor fra klassikerne.
Kasper Asgreen er deres sterkeste kort. Dansken imponerte meg under Strade Bianche og har vunnet De Ronde før. Da i spurt mot van der Poel – men det skjer neppe én gang til.
Tiller & Kristoff
Alexander Kristoff er i godt slag. Noen ganger, som under Milano-Sanremo, er dog seieren et stykke utenfor hans rekkevidde. Det er noe vi bare må leve med.
Den lange distansen i kombinasjon med en god avslutning har alltid vært Stavanger-mannens store styrke.
Vår arvtaker i klassikerne ser nå ut til å bli Rasmus Tiller (Uno-X Pro Cycling). Det norskdanske profflaget har vært gode til å spille opp ham i de avgjørende situasjonene, slik de også gjorde med Markus Hoelgaard året i forveien.
Tiller klarte akkurat ikke å kjøre seg opp til vinnerbruddet i Gent-Wevelgem, og ble sittende litt bakpå i de avgjørende partiene under E3 Harelbeke. Det ble likevel en solid 11. plass.
Edvald Boasson-Hagen kjører som hjelper for Anthony Turgis, mens Hoelgaard og Amund Grøndahl Jansen er ute med sykdom, og Sven Erik Bystrøm mer gjør en høflighetsvisitt i Flandern til helga.
Finalen starter tidlig
Under E3 Saxo Bank Classic – ofte referert til som generalprøven foran Flandern rundt – gjorde Jumbo-Visma kort prosess med konkurrentene over Paterberg.
Den korte, steile bakken dukker opp to ganger på søndag og er siste bakke før målgang i Oudenaarde. Da er også sperregjerdene på plass, slik at man ikke kan sykle ”renna opp” på venstresiden.
De siste årene har tendensen vært at finalen åpnes tidlig. Dette profitterer de beste rytterne på, fordi det gir mulighet til å kjøre av Kristoff, Jasper Philipsen, Davide Ballerini og andre brysomme spurtere.
Vi har sett en utvikling der bakkene etter første gangs passering av Oude Kwaremont/Paterberg-kombinasjonen, blir avgjørende. Helst dreier det seg om Steenbekdries eller Taaienberg. I 2017 eksploderte det hele over Muur van Geraardsbergen (* ikke med i årets rute) og Philippe Gilbert endte opp etter hvert opp med å sykle solo inn til seier etter angrep 95 kilometer fra mål.
Går Pogacar – må andre følge
Scenarioet med angrep fra langt hold forsterkes av at Tour de France-vinner Tadej Pogacar har meldt sin ankomst til den 106. utgaven av monumentet.
Sloveneren er en ’no bullshit’-guy og kan finne på å trykke inn gassen alt over Koppenberg. Da har i så fall ikke van der Poel noe annet valg enn å følge på, noe som igjen skape fullstendig kaos i feltet bak.
Pogacar er et annet unikum på sykkelen. Likevel har han begrenset erfaring fra brostein. Han gikk solo inn til seier i Strade Bianche (grusveier) etter angrep fem mil fra mål. Det finnes vel egentlig ikke det rittet han ikke kan vinne, men å forvente at han tar De Ronde i første forsøk er i utgangspunkt en drøy bestilling.
Danske håp
Forrige helg satt jeg så Gent-Wevelgem. Det er rundene over Kemmelberg som er rutas avgjørende punkt. Den siste gangen støtet Wout van Aert seg vekk fra alle.
Gledelig for våre venner i Danmark var det imidlertid at Asgreen, Mads Pedersen og Søren Kragh alle holdt seg blant de fem første over toppen. Kragh har merkelig nok valgt å droppe Flandern rundt …
Spesielt Pedersen imponerte meg stort på Kemmelberg. Trek-rytteren er en du ikke vil ha med deg inn til oppløpet i Oudenaarde. Han har tidligere vunnet Gent-Wevelgem, men har kanskje ikke hatt den formutviklingen man hadde sett for seg de siste ukene. Under E3 i Harelbeke var han langt under pari.
Et lag som har vokst på meg den siste tiden er Team Ineos. Tom Pidcock har slitt med magevirus, men har gradvis kommet seg tilbake. Ben Turner har vært strålende, og laget har i tillegg Dylan Van Baarle og Jonathan Narvaez.
Luke Rowe loser det britiske kollektivet inn i perfekt posisjon inn mot finalen – og det er viktig på det nivået her. Ineos kan overraske søndag, men det er ikke sikkert Pidcock orker å stå løpet helt ut.
Blant outsiderne bør Matej Mohoric, Victor Campenaerts, Jasper Stuyven og Anthony Turgis nevnes.
I sum er Flandern rundt en ganske åpen affære. Van Aert-tilbakeslaget er en festdemper for hele Belgia, men kanskje kan det spille fram en annen hjemmefavoritt i vinnerposisjon? Jeg tenker på Tiesj Benoot.
NB: Oddsen kan ha endret seg etter innlegget ble publisert.
Følg Betsson i sosiale medier!
