Finnes det i hele tatt svakheter med dette Liverpool-laget, spør fotballekspert Lars Sivertsen.
Hvordan Liverpool ble et mer komplett lag
En av utfordringene med at Liverpool har vært så gode som de har vært, så lenge som de har vært, med den samme treneren og mange av de samme spillerne, er at man går litt tom for måter å beskrive hvordan og hvorfor de er så gode. Men det er faktisk noen ting med årets Liverpool-utgave som er verdt å ta opp, ting som gjør at de nå fremstår som et mer komplett lag enn tidligere. Et lag som kan ta fire titler, inkludert Premier League-gullet.
Av Lars Sivertsen, Betssons ekspert på Premier League
Følg Lars Sivertsen på Twitter
Da Jürgen Klopp fortsatt var sjef for Dortmund ble han spurt i et intervju med Sky Sports om han og Arsene Wenger hadde en veldig lik fotballfilosofi. «Jeg tror han liker å ha ballen, å slå pasninger, det er som et orkester», svarte Klopp – med en engelsk som naturlig nok ikke er like god som den er i dag. «Men det er en stille sang», fortsatte han, og mimet at han spilte fiolin. Han pekte så på gressmatten på Westfalenstadion bak seg og sa «Jeg liker heavy metal bedre».
«Jeg vet at det ikke er den viktigste statistikken, men jeg elsker å lese etter kampen at vi har løpt mer enn motstanderen. Dette liker jeg. Dersom noen sier etter kampen at vi har løpt 11 kilometer lengre enn motstanderen så liker jeg det. Jeg liker ikke å vinne med 80%», sa han videre.
Men problemet er, som han senere oppdaget, er at sesongen er lang, det skal spilles mange kamper, og det er ikke bare-bare for spillerne å tømme seg helt i hver eneste kamp de spiller. Mats Hummels forklarte senere til Amazons dokumentar om Dortmund at «som med de fleste folk så er hans største styrke også hans akilleshæl. På den tiden hadde han vanskelig for å slappe av, eller akseptere at spillerne kanskje var slitne».
Klopp har utviklet seg
Klopps tidlige dager i Liverpool var preget av denne høyintense kaosfotballen, for hans høyt elskede høye press var det første og viktigste prinsippet som måtte innføres. Det er heller ikke noe galt i dette, og Liverpool gjorde raske fremskritt. Men det er interessant at Klopp i senere år faktisk har blitt en av managerne som snakker mest om at det er for mange kamper på terminlisten og at spillerne er mentalt og fysisk slitne. Fra å, ifølge Hummels, hatt gnisninger med sin egen spillerstall fordi han ikke forstod at de ikke kunne gi alt hele tiden, har han utviklet seg til å i hvert fall utad tale spillernes sak når det gjelder akkurat dette.
Måten Klopps lag spiller på har også utviklet seg: Etter å ha innført presspillet sitt i klubben var Klopps Liverpool i starten et lag som trivdes best i åpne kamper, mot motstandere som forsøkte å spille og som derfor etterlot seg en del rom. Det passet Klopps «heavy metal»-fotball, der spillerne kunne jage rundt som overentusiastiske hunder i en engelsk park. Men de mest skadelige poengtapene i de tidlige årene under Klopp kom gjerne i kamper der man minst ventet det, men da kamper mot motstandere som bare satt dypt og forsvaret seg.
Som mot Burnley i august 2016, da Burnley hadde 19% ballbesittelse, men vant 2-0. Eller mot Swansea, Hull og Crystal Palace i samme sesong, da Liverpool også hadde ballen over 70% av tiden, men tapte alle tre kampene. I sesongen etterpå fortsatte ting å gå jevnt over i riktig retning, men laget avga poeng i ligakamper mot lag som Watford, Burnley (igjen!), West Bromwich (både hjemme og borte) og Swansea (igjen!). Swansea-kampen tapte de 1-0, etter at Liverpool hadde hatt 71% ballbesittelse og hatt 21 avslutninger – mens Swansea kom til 3 avslutninger i hele kampen.
Færre langpasninger
Dette skjedde litt for ofte, og ettersom Liverpool ble bedre møtte de også flere lag som bare la seg bakpå. Så Liverpool ble nødt til å bli flinkere til å spille sitt eget spill, ikke bare presse motstanderen til å gjøre feil ved å jobbe dem i senk. Dette har de gjort på flere måter: Bruk av ekstremt offensive sidebacker som gjør at de skaper overtall på kantene og enten spiller seg inn i boksen eller kommer til innlegg. Roberto Firmino utviklet enorm evne til å hjelpe Sadio Mané og Mohamed Salah komme til målsjanser gjennom veggspill, smarte gjennomspillinger og bevegelser. Midtbanespillerne ble mer tålmodige i pasningsspillet.
Siden Klopps første sesong som Liverpool-sjef har laget gradvis slått færre langpasninger og flere kortpasninger per kamp, og de har blitt flinkere til å låse opp lag som forsøker å sitte dypt og stenge låvedøren. Thiago Alcantara, selv om det tok han litt tid å finne seg helt til rette i laget, har også gitt de en helt ny dimensjon her. Det hjelper også at en av de sidebackene, unge Trent Alexander-Arnold, har vist seg å være usedvanlig godt egnet til en offensiv backrolle – en rolle der han både kan slå livsfarlige innlegg og involvere seg mer i pasningsspillet enn hva som er vanlig for en back.
Denne gradvise utviklingen har ledet til at vi nå har et Liverpool-lag, et Jürgen Klopp-lag, som kan være vel så «symfonisk» som andre topplag. Det er ikke nytt av året at Klopp har utviklet Liverpool i denne retningen, men det er nå mer tydelig enn før at det har vært vellykket. I starten var stilforskjellen på Klopp og Guardiola ganske enorm, men nå ser vi enkeltkamper der Klopps Liverpool triller ball for å få åpnet en trasig motstander med den samme presisjonen vi ser fra Manchester City
Mer dybde, bedre alternativer
En annen og litt mer åpenbar ting som har endret seg er at Klopp og Liverpool nå har reell dybde i stallen. Spesielt på topp gjør dette en enorm forskjell. Liverpools supertrio med Sadio Mané, Mohamed Salah og Roberto Firmino var i flere år en perfekt balansert løperrekke som hadde en fantastisk forståelse seg imellom, men så snart det var behov for å bruke en reserve stod det litt dårlig til. Nå har man Diogo Jota og Luis Diaz, som ikke bare er konkurranse, men som nok faktisk har danket ut Firmino som førstevalg dersom alle er friske.
Ibrahima Konate betyr at Joel Matip ikke er det eneste fullgode alternativet til å spille sammen med Van Dijk i midtforsvaret. Keita og Henderson kan rullere på midten, avhengig av hva slags motstander man møter. Tsimikas har vist seg å være en kapabel reserve for Andy Robertson på venstrebacken. Faktisk, går man gjennom hele laget så har man nå meget kapable reserveløsninger i så å si alle posisjoner – og det har virkelig ikke alltid vært tilfellet for Liverpool under Klopp. At man har god backup og reell konkurranse om plassene i flere tilfeller gir laget også flere muligheter til å endre kampbildet dersom ting ikke går etter planen.
Alle fire?
Når man lette etter mulige svakheter ved dette laget for noen år siden så var de åpenbare svarene at de ikke alltid trivdes mot dype motstandere, og at de hadde lite dybde i stallen og derfor var sårbare for skader. Begge disse tingene har man funnet løsninger på.
Når man ser på Liverpool-laget nå og leter etter svakheter så er det vanskelig å komme frem til noe godt svar. Det er en grunn at de kun har tapt tre kamper i hele år i alle turneringer. De spiller med to veldig offensive sidebacker, som begge er bedre fremover enn bakover på banen, og det var tydelig at Villarreal prøvde å angripe disse områdene i returoppgjøret denne uken. Men som regel er Liverpools indreløpere flinke til å hjelpe til, og om det kan regnes som en svakhet så er det i så fall en svakhet nesten ingen har klart å utnytte denne sesongen. De har allerede vunnet ligacupen, de er i finalen i både FA-cupen og Champions League, og de er bare ett poeng bak Manchester City i Premier League.
Å vinne fire trofeer på en sesong er altså mulig, men da er man avhengig av at City gir bort poeng i løpet av sine fire siste ligakamper. Uansett om de gjør det eller ikke så har dette vært en fabelaktig sesong fra Liverpools side. Og Klopp, som i sin tid fornektet symfonien til fordel for heavy metal har utviklet seg til å bli en trener som klarer å kombinere de to.
