Newcastle sjokkerer med å velge det fornuftige fremfor det spektakulære, skriver Lars Sivertsen.
Nyrike Newcastle sjokkerer
Bilde: TT
Da Newcastle fikk nye eiere i høst var det nok ikke få supportere som drømte om at Premier League-klubben skulle hente Dan Burn og Matt Targett, men av og til har man mer bruk for det fornuftige enn for det spektakulære.
Av Lars Sivertsen, Betssons ekspert på engelsk fotball
Følg Lars Sivertsen på Twitter
Fotball er en milliardindustri der ledere ofte ender opp med å ta impulsive, emosjonelle eller kortsiktige avgjørelser. Enorme pengesummer er i omløp, men klubbeierne som til syvende og sist tar avgjørelser kan ha svært varierende grad av kompetanse.
Derfor er fotball også en bransje der det økonomiske svinnet kan være enormt, og den har tiltrukket seg et utall agenter, konsulenter, fiksere og mellommenn. Noen av disse er dyktige fagfolk med gode intensjoner, mens andre er svindlere og lurendreiere av verste slag. Og når det dukker opp nye, urutinerte eiere i sporten, da lukter de blod i vannet, alle sammen.
Pengene skal brukes
Det var klar fra første stund at dette ville bli en utfordring for Newcastle denne vinteren. Alle vet at klubbens nye eiere har tilgang til store ressurser, og i sin iver etter å fyre opp supporterne så har klubbens nye ledere vært tydelige på at pengene skal brukes.
«Vi er i markedet for å kjempe om spillere i verdensklasse», lovet direktør og minoritetseier Amanda Staveley i høst. Og på kort sikt var klubben nødt til å forsterke for å ha håp om å unngå nedrykk.
Denne uken ble det klart at Brightons sportsdirektør Dan Ashworth setter kursen mot nordøst for å bidra til å gi Newcastle-skuten en tydelig retning, men når man gikk inn januarvinduet var fortsatt ingen sportsdirektør på plass. En desperat, nyrik klubb med uerfarne ledere og lite etablert fotballkompetanse i ledelsen, som både aktet og var nødt til å bruke store penger på overgangsmarkedet. Fotballbransjens fargerike utvalg av kvakksalvere må ha smilt bredt og gnidd seg i hendene.
Inn mot januarvinduet ble Newcastle også koblet til et sinnrikt utvalg av spillere, rykter som skulle vise seg å ha svært varierende sannhetsgehalt. Noen, som de tidlige rapportene om interesse for Kieran Trippier, viste det seg å være hold i. På den andre siden så var de ville spekulasjonene om Kylian Mbappe aldri noe annet enn latterlige. Og mellom disse to ytterpunktene ble en regnbue av navn kastet ut i ryktespaltene, noen mer seriøse enn andre.
Hva Newcastle-supporterne egentlig forventet skal man være forsiktige med å si noe bastant om, siden det er mange av dem og ingen tenker helt likt.
En artikkel på supporternettstedet True Faith om hvordan laget kunne se ut etter januarvinduet spekulerte i at Sven Botman, Boubacar Kamara, James Ward-Prowse, Alexander Isak og Ousmane Dembele kunne finne veien til Tyneside, men artikkelforfatteren erkjente i teksten at han nok ba om for mye. En annen artikkel på samme nettside foreslo Aaron Ramsey, Renato Sanches, Tariq Lamptey, Wout Weghorst og Mikkel Damsgaard som realistiske redningsmenn.
Å stemple alle Newcastle-supportere som pengerusede galninger som forventet Mbappe eller Dembele vil være både feil og urettferdig, men det er samtidig ikke helt upresist å si at man hadde både store drømmer og store forventninger.
Forventninger og fornuft
Drømte mange om Dan Burn, Matt Targett og Chris Wood? Sannsynligvis ikke. Og under normale omstendigheter så ville det vært vanskelig å argumentere for at å betale nesten en halv milliard kroner for Chris Wood og Dan Burn er forretningsmessig vettug oppførsel. Men dette er altså ikke normale omstendigheter, og det kan vise seg å være smart av Newcastle å ha motstått fristelsen til å kaste penger etter store navn. Newcastle ville ha fått tilbud om å hente all verdens lykkejegere i dette vinduet, de ville ha hatt muligheten til å hente større navn enn hva de endte opp med å gjøre. I stedet valgte de å følge det jeg tror kan vise seg å være en langt mer fornuftig strategi.
Kun Norwich har sluppet inn flere mål i Premier League denne sesongen enn Newcastle, og det var åpenbart at det måtte gjøres noe med forsvaret.
Allerede før Newcastle hadde en ny manager på plass i høst var man i gang med å forsøke å hente Kieran Trippier til klubben, og selv om det er en prosess man kan være skeptisk til så er Trippier en helt åpenbar forsterkning for Newcastle.
31-åringen har både god innleggsfot og er dyktig defensivt. Han har også rykte på seg for å passe godt på kroppen, så Newcastle vil ha grunn til å tro og håpe at han kan prestere på et høyt nivå i flere år til.
Fyrtårnet Dan Burn har hatt en stødig utvikling gjennom karrieren, og har de siste par sesongene leverte en rekke bra kamper for Brighton. Han har bedre tempo i kroppen og er dyktigere med ballen enn hva man forventer fra en to meter høy engelsk midtstopper, og har i tillegg lokal forankring: Burn vokste opp i Blyth, like nord for Newcastle, og var Newcastle-fan som barn.
Matt Targett er ikke verdens mest spennende venstreback, men han skal være en klar oppgradering fra de Newcastle hadde før – og siden han var i ferd med å miste plassen i Aston Villa til Lucas Digne så bør det være en god løsning for alle involverte at han spiller for Newcastle ut sesongen.
Bruno og Wood
At Newcastle har betalt 25 millioner pund for Chris Wood, som nå er 29 år gammel og har scoret tre mål på 17 kamper for Burnley denne sesongen, er en sånn overgang som man kanskje er fristet til å riste litt på hodet av. Det er mange klubber i fotball-Europa som fortsatt sliter med økonomien, og 25 millioner pund kan nok kjøpe deg langt mer spennende angrepsspillere enn Chris Wood dersom man hever blikket litt. Men samtidig er logikken tydelig: Ved å aktivere Wood sin utkjøpsklausul i Burnley forsterket man ikke bare egen stall – men man nappet også til seg en av nedrykksrival Burnleys viktigste spillere.
Newcastles oppgave denne våren er enkelt: De må havne over tre andre lag på tabellen, og etter all sannsynlighet blir de tre lagene Burnley, Watford og Norwich. Når det er utgangspunktet, så er det ikke helt feil å hente spilleren som har vært Burnleys offensive midtpunkt i hele perioden Sean Dyche sitt lag har vært i Premier League. Chris Wood blir aldri noen verdensstjerne, men om han kan skalle inn noen innlegg og en dødball her og der denne våren så kan det fort være forskjellen på om Newcastle rykker ned eller berger plassen.
Newcastle-overgangen som virkelig stikker seg ut dette vinduet er kjøpet av Bruno Guimaraes fra Lyon. Den brasilianske 24-åringen var en ettertraktet mann etter å ha levert fine prestasjoner for Lyon i Ligue 1. Der har han utmerket seg både som en effektiv ballvinner og en spiller som kan slå konstruktive pasninger.
Tall fra Statsbomb viser at det siste året har Guimaraes vunnet flere taklinger enn 97% av de andre sentrale midtbanespillerne i de fem store europeiske ligaene, mens han har slått flere såkalte «progressive passes» (vellykkede pasninger som flytter ballen minst 10 meter nærmere motstanders mål eller inn i motstanders boks) enn 98% av dem. Nivået er høyere i Premier League enn i Ligue 1 og man har ingen garanti for at Guimaraes vil klare å gjenskape disse prestasjonene for Newcastle. Men samtidig er det lett å forstå hvorfor flere storklubber interesserte i han, og det er derfor imponerende at man klarte å overtale ham til å dra til Newcastle.
Ikke alt lykkes alltid
Gikk alt etter planen dette vinduet? Nei.
Ambisiøse forsøk på å hente Sven Botman og Diego Carlos viste seg å være blindgater. Når alle vet at en klubb er både nyrik og desperat så er det ikke lett å forhandle seg frem til gode avtaler. Potensielle selgere forsøker å utnytte situasjonen, akkurat som Newcastle selv ville gjort dersom situasjonen var omvendt. Man gjorde et forsøk på å kjøpe den unge franske spisskometen Hugo Ekitike, uten at den overgangen ble noe av. Klubben håpet lenge å få hentet Jesse Lingard fra Manchester United, men United valgte til slutt å holde 29-åringen i klubben en halv sesong til.
Spesielt det at Lingard-overgangen ikke ble noe av var uheldig, for Newcastle kunne hatt bruk for litt mer skaperkraft fremover på banen. Et ambisiøst forsøk på å hente Dele Alli foran snuten på Everton i de siste par timene av Deadline Day viser at Newcastle helst ville hatt en offensiv forsterkning til.
Det man likevel står igjen med er tre nye forsvarsspillere som alle har mye Premier League-erfaring, og som burde gå rett inn og styrke laget.
Klubben står igjen med en spiss som gir dem fysisk pondus på topp, og som er en dyktig hodespiller i boksen. Når man har hentet en glimrende innleggs- og dødballfot i Kieran Trippier så er det mye god synergi i å samtidig hente en hodespesialist på topp. Og i Bruno Guimaraes har man en spiller som – dersom han takler overgangen til Premier League – kan bli en skikkelig midtbanegeneral. Dette virker jo egentlig som et fryktelig fornuftig vindu?
Newcastle har kanskje ikke hentet så mange store navn som noen av supporterne hadde håpet, men de har forsterket laget med solide, etablerte Premier League-spillere i de posisjonene der behovet var aller mest kritisk. De har motstått fristelsen til å hente en rekke større navn som kanskje ville dratt til Tyneside med tvilsom motivasjon.
Av og til handler det ikke bare om de riktige tingene man gjør, men om de store feilene man unngår. Dette overgangsvinduet hadde potensial til å bli et sirkus for Newcastle, og det var mange landminer og fallgruver de nybakte eierne kunne røket på. Det er selvsagt tidlig å komme med slike konklusjoner, men for meg virker det som om Newcastle har klart å manøvrere seg gjennom denne jungelen på en overraskende stødig måte.
Følg Betsson i sosiale medier!
