Sykkelekspert Jarle Fredagsvik har valgt ut 5 etapper fra Tour de France du må få med deg.
Tour de France: Etappene du må se
Alpene får skinne mest i årets rute, skriver vår sykkelekspert om Tour de France 2022.
Av Jarle Fredagsvik, Betssons sykkelekspert
Følg Jarle Fredagsvik på Twitter
Løypedesign er en kunst, og her ligger Tour de France-arrangøren langt framme i løypa.
Det som slår meg når jeg kikker gjennom 2022-ruta, er at for å vinne dette rittet trenger du eminente klatrebein.
En ting som kjennetegner årets rute er alle motbakkeavslutningene. Fem av seks fjelletapper har målgang på toppen av fjellet. I tillegg avsluttes flere av de mellomharde etappene med bakke opp til mål.
Når det gjelder sammendraget tror jeg det langt på vei kommer til å konkluderes allerede i Alpene. Både etappe 11 opp til Col du Granon og etappe 12 mot Alpe d’Huez vil presse rytterne til det ytterste.
Før vi kommer så langt er det brostein og ferden opp La Super Planche de Belles Filles som setter tourens aller største stjerner opp mot hverandre:
Etappe 5: Lille – Arenberg Porte du Hainaut
Rytterne som syklet årets Firedagers i Dunkirk var smarte.
De fikk med seg første del av etappe 4 (Dunkirk-Calais), og fikk i tillegg sjansen til å kjøre noen av brosteinsstrekkene fra den 5 etappen, i området rundt Roubaix.
Totalt dreier det som om 11 sektorer og litt over 19 kilometer brostein. I Paris-Roubaix får rytterne bryne seg på over 50 kilometer, så dette må ikke sammenliknes med et av sykkelverdenens aller hardeste endagsritt. Det er likevel noe med energien og nervøsiteten i feltet, som gjør dette til en høyberedskapsetappe.
I 2014 sto forhåndsfavoritt Chris Froome av alt før brosteinen traff hjulene hans. I 2010 veltet Fränk Schleck ut på stakkarslig vis.
Dersom du skal sykle på brostein, er det noe man er nødt til å trene på. Det gjør vanligvis ikke alle de beste sammenlagtrytterne, og noen av klatrerne veier ikke mer enn 55 kilo. Og her skal de altså konkurrere side og side med Peter Sagan og Alexander Kristoff, som begge veier godt over 75 kilo og som har dette som levebrødet sitt.
Jeg tror ikke disse brosteinsstrekkene er tøffe nok til å skille det helt store mellom sammenlagtrytterne. Ingen av sektorene som graderes med fem stjerner under Paris-Roubaix er inkludert i ruten. Tørre veier og varmt vær vil dempe ubehaget ytterligere.
Flere av de siste strekkene kjenner vi igjen fra Paris-Roubaix, men feltet sykler motsatt vei enn vi er vant til. I 2014 støtet Lars Boom seg vekk fra Vincenzo Nibali og Jakob Fuglesang ved Pont Gibus.
Dette er det siste strekket før målgang ved inngangen til Arenbergskogen, litt over fem kilometer senere. Jeg ser for meg at en større gruppe kan gå inn og kjempe om etappeseieren. Velt og sykkeltrøbbel hører dessverre med til dette gamet, og det er potensielt den største trusselen for de som kjemper om å ankomme Paris på best mulig tid.
Etappe 7, Tomblaine – La Super Planche des Belles Filles
Nok en etappe som nok ikke kommer til å avgjøre sluttstillingen, men som vil gi oss en viss pekepinn på styrkeforholdet mellom toppfavorittene.
Legg merke til ordet super, for det betyr at det ekstra grusstrekket på toppen som først ble benyttet i 2019 er med. Det litt over én kilometer lange partier gir 105 ekstra høydemeter og byr på partier med både 20 og 24 prosents stigning. Attpåtil helt opp til målstreken.
For tre år siden vant Dylan Teuns foran Giulio Ciccone fra bruddet. Bak kjempet Julian Alaphilippe intenst for å redde den gule trøya, og ble passert av Geraint Thomas og Thibaut Pinot på de siste meterne.
Med såpass brutal stigningsprosent er det rene klatrere, men også ryttere som dominerer Ardenner-klassikerne med god punch, som vil gjøre seg gjeldende her.
Merk at det denne gangen er ganske grei skuring profilmessig innen man tar fatt på den syv kilometer lange klatringen. I 2019 var det fem kategoriserte stigninger i forkant, og større sjanser for at bruddet kunne gå inn.
Dette er helt nødt til å munne ut i et batalje blant sammenlagtrytterne til slutt, men det er ikke sikkert de ønsker seg gul trøye med på kjøpet. Det åpner opp for at klatrere som Thibaut Pinot, Michael Woods, Ion Izagirre eller Nairo Quintana kan prøve seg fra bruddet.
Blant sammenlagtrytterne står denne godt til Primoz Roglic, Jonas Vingegaard, Tadej Pogacar, Aleksandr Vlasov, Geraint Thomas og Daniel Martinez. Det blir den første styrkeprøven i årets ritt.
Etappe 11: Albertville – Col du Granon
Dette er drøy velkomst til Alpene. Lacets de Montvernier – skolissene som denne klynga med serpentinersvinger kalles – er det første, øyenfallende punktet på denne etappen.
TV-vennlig som det holder, og rett og slett et utrolig vakkert skue når brudd, hovedfelt, motorsykler og følgebiler forflytter seg oppover med slyngende bevegelser.
Deretter starter klatringen opp Col de Télégraphe som nærmest umerkelig går over i Col du Galibier. Kjempen ruver hele 2642 meter over havet og markerer det høyeste punktet i årets tour. Tar du med begge stigningene i ett dreier det seg om 29 kilometer med klatring. De siste to snitter på 9 og 10 prosent.
Jeg tror ikke sammenlagtrytterne vil hamre løs på hverandre her. Det venter tross alt en teknisk utforkjøring ned til Col du Granon på den andre siden. Men dette blir uansett en skikkelig syretest for verdens beste klatrere. Galibier fra Valloire på nordsiden er nødt til å være bortimot det mest brutale man finner på fransk jord.
Granon er dagens siste fjell: 11,3 kilometer og 9,2 prosent i snitt. De siste syv kilometerne snitter på 9,6 – så dette brutale møtet blir bare verre og verre. Målgang helt opp på 2400 meter! Jeg må si at jeg er spent på en rytter som Aleksandr Vlasov i dette terrenget. Han er en god klatrer, men fortsatt litt uprøvd i lengre stigninger på Grand Tour-nivå.
Tidligere år har Primoz Roglic slitt med å stå distansen ut over tre uker. Med tanke på at Alpene vil være avgjørende, og dukker opp forholdsvis tidlig i årets rute – er dette nødt til å være et punkt Team Jumbo-Visma er nødt til å utfordre Tadej Pogacar på. Jumbo-toget smadret feltet i løpet av 900 meter med 7,5 prosent i snitt nær Calais. Jeg er spent på å se hva de får til opp Grandon.
Etappe 12: Briancon-Alpe d’Huez
En forsmak ble rullet ut under Critérium du Dauphiné i juni: Carlos Verona hentet hjem etappeseieren fra bruddet, mens Primoz Roglic distanserte konkurrentene sine på vei opp andrekategorien Vaujany.
I forkant hadde feltet vært over både Col du Galibier og Col de la Croix de Fer. På denne etappen fra sør, altså motsatt vei som benyttes dagen i forveien.
I Tour de France er det en liten catch: Målgang er trukket tre mil lenger ut. Til toppen av Alpe d’Huez.
’Det nederlandske fjellet’ kalles det. På grunn av en nederlandsk prest som slo seg ned i kirken på toppen i flere årtier. Kombinert med suksessen til ryttere som Joop Zoetemelk, Hennie Kuiper og Peter Winnen startet den reneste folkevandringen fra tresko-landet mot de ikoniske serpentinersvingene.
13,8 kilometer á 8,1 prosent er brutalt nok når veien bukter seg oppover uten hvileskjær. Mellom kilometer ni og ti stiger det 11,5 prosent i snitt, og en god sjanse å dytte konkurrentene over i rød sone.
Alpene har fått lov til å spille hovedrollen i årets Tour de France. Etappe 11 & 12 blir intet mindre enn et fantastisk skue, og vil helt klart definere sammendraget. Den franske drømmen vil helt klart være Thibaut Pinot-seier fra et heltemodig utbrudd. Det hadde vært et heftig vorspiel før fyrverkeriene sendes opp om kvelden på den franske nasjonaldagen.
Etappe 18: Lourdes – Hautacam
– Dette er fantastisk dag for meg. Dette er den beste dagen i livet mitt, uttrykte Bjarne Riis på toppen av Hautacam i 1996.
Ørnen fra Herning var i ferd med å detronisere selveste Miguel Indurain fra tronen. Det skulle bli Jan Ullrich som fulgte ham tettest i sammendraget, men med en ny maktdemonstrasjon på den 262 (!) kilometer lange etappen mot Pamplona, der Laurent Dufaux fikk krysse streken først, var avstanden bakover oppe i nesten fire minutter.
Hautacam aktualiserer Riis under årets utgave av touren, men ettersom den danske arrangøren har valgt ikke engang å invitere ham til åpningsfesten på dansk jord, kommer i hvert fall ikke franske ASO til å løfte en finger.
Som etappen mot Peyragudes dagen i forveien, åpner også den 18. etappen med et tilnærmet flatt preg på de første 5-6 milene. Det vil gjøre det vanskelig for et sterkt brudd å slite seg løs.
Samtidig gir det mer klatring i rittets andre halvdel: Col d’Aubisque, Col de Spandelles og Hautacam gir 1. kategori og to hors categorie – de aller hardeste stigningene, i løpet av 65 kilometer.
Ubarmhjertige Hautacam stiger 7,6 prosent i snitt over 13,6 kilometer. De tøffeste partiene – der Bjarne Riis og satte inn sitt angrep – kommer 2/3 opp i bakken. En bakke som kler rittets beste klatrere godt, og så får vi se hvordan tidsdifferansene er mellom dem såpass langt ut i rittet.
Den siste muligheten i Pyreneene før den over 40 kilometer lang tempo nede i lavlandet. Dette blir last man standing – og den siste muligheten for enten Pogacar eller Roglic, Vlasov eller noen av de andre for å slå tilbake i kampen om La Maillot Jaune.
Jeg gleder meg allerede!
Følg Betsson i sosiale medier!
